Eksistensialismen – Sartre vs Kierkegaard Eksistensialisme

Eksistensialismen – Sartre vs Kierkegaard
Eksistensialisme, også kalt eksistensfilosofi, er en retning innenfor filosofien som går ut på å behandle de sentrale vilkårene for menneskets eksistens gjennom et teoretisk-filosofisk perspektiv. Eksistensialismen fokuserer altså på det konkrete individets eksistens. På 1800-tallet var det enkelte filosofer som avviste det objektive standpunktet innenfor filosofi for å heller fokusere på den subjektive opplevelsen av det å være menneske. Den første “eksistensialisten” var Søren Kierkegaard, selv om begrepet ikke ble tatt i bruk før 1900-tallet. Mest sannsynlig var ikke Søren Kierkegaard den første som kjente på følelsen av forvirrethet og angst, men han var sannsynligvis den første som identifiserte denne følelsen og gjorde den til en konkret tanke. Følelsen av forvirrethet og angst som kan skylle over en når en ble møtt med friheten til å ta avgjørelser i en tilsynelatende meningsløs verden. Selv om Kierkegaard ikke var selverklært eksistensialist, var det blant annet hans ideer som la grunnen for den filosofiske retningen vi i dag kaller for eksistensialismen. I Kierkegaards filosofi er det ett spørsmål som han til stadighet kommer tilbake til, nemlig: “Hva vil det si å eksistere som menneske?” Dette er et spørsmål en rekke filosofer har forsøkt å svare på etter Kierkegaard, og ofte er det relativt ulike svar. I denne oppgaven har jeg valgt meg ut to av disse filosofene, Søren Kierkegaard, som i enkelte kretser kalles for “eksistensialismens far”, og Jean-Paul Sartre, en av de mest fremtredende representantene for den ateistiske eksistensialismen. I motsetning til Sartre var Kierkegaard kristen.
Kierkegaard reagerte på Georg Hegels ide om at mennesket er simpelthen en del av en historisk prosess. Kierkegaard følte istedenfor at vi bare skal akseptere det verdisystemet som vi tilegner oss fra samfunnet, så er vi frie til å ta etiske avgjørelser som former livene våre. I sin subjektive tilnærming til filosofi undersøkte han hva det vil si å være menneske og spesielt den effekten vår frihet til å ta avgjørelser har på livene våre. Kierkegaard mente at det er hvert individs ansvar å gi livet mening og leve livet fullt ut. Men realisasjonen om at vi har absolutt frihet i livene våre er skremmende. Det skaper en følelse av angst, det vi i dag vil kalle for “eksistensiell angst”. Kierkegaard sammenligner denne svimlende følelsen av frihet med den samme svimmelheten man kan oppleve når man står på kanten av et stup. Vi frykter at vi skal falle, men vi må også kjempe imot impulsen til å hoppe, siden det er faktisk ingenting som hindrer oss i å ta det valget. Kierkegaard legger mer vekt på subjektiv erfaring enn sosiale eller historiske betingelser for subjektivitet. Man kan si at han tar et oppgjør med Hegels holistiske system som dialektisk forsøker å forene det objektive og det subjektive. Kierkegaard mener at en slik forening er uoppnåelig, han betoner heller diskontinuitet fremfor helhet. Hans bruk av aforismer, ironi og spott utfordrer den vitenskapelige pretensjonen innenfor hegelianismen. Filosofien kan ikke begripe verden eller legge alt under begreper, subjektiviteten er altfor gjenstridig og hvert enkelt individ for unikt. Eksistens er kun noe som kan forstås subjektivt innenfor det levde livet, og kan ikke forstås objektivt utenfra.
“Er livet verdt å leve? Det kommer an på hvilket liv du lever” er et anonymt, men kunnskapsrikt sitat. Selv om dette kanskje virker som en moderne måte å se på livet på, ligner dette sitatet på noe som kommer fra et betydelige eldre perspektiv: perspektivet til en eksistensialist. Eksistensialisme er, i bunn og grunn, filosofien som handler om at livet er meningsløst, med mindre en selv skaper sin egen mening. To filosofer som har tatt aktivt del i denne filosofiske bevegelsen er Søren Kierkegaard og Jean-Paul Sartre. Selv om begge to kan kalles eksistensialister, i den forstand at sitatet over omfavner mye av deres filosofi, så har disse to mennene betydelig forskjellige syn på alle felt innenfor filosofi (metafysikk, epistemologi, og aksiologi). På tross av sine ulikheter har både Kierkegaard og Sartre hatt stor påvirkning på det vi i dag kaller eksistensialisme. Kanskje den største forskjellen mellom disse to er at Sartre var en ateist og Kierkegaard var kristen. Denne metafysiske stillingen er grunnlaget for mange av Sartres eksistensialistiske meninger på andre aspekter ved filosofi. For å forklare videre, det faktum at det ikke finnes noen Gud, fører igjen til at det ikke finnes noen menneskelig natur og heller ingen “common ground” som mennesker kan samles på. Med andre ord, menneskelig natur er ikke noe som kan defineres på forhånd, fordi det ikke har blitt definert på forhånd av et høyere vesen som skal ha skapt menneskeheten. Det faktum at menneskelig natur ikke finnes indikerer at det er opp til hvert enkelt menneske å finne sin egen mening i livet og forme sin egen skjebne. Med denne aktive rollen i livet, innehar hver person sin individuelle byrde som påvirker alle andre. Sartre skrev, “Mennesket er dømt til å være fri; fordi med en gang man er kastet inn i verden, er man ansvarlig for alt man gjør” og “Vårt ansvar er mye større enn vi først har antatt, fordi det involverer hele menneskeheten”. Begge disse sitatene reflekterer dette aspektet av frihet og konsekvens som vi alle møter. I kontrast til Sartres ateisme, var Kierkegaard kristen, og han mente at en persons forhold til Gud hjalp han/henne å oppdage og råde over sitt eget liv. Kierkegaards tro inneholdt et element av et “skudd i mørket” på grunn av en objektiv usikkerhet. Det er ikke avgjørende å til enhver tid ta det «beste» valget, men derimot at man har innsett hva et valg er og at det valget innebærer alltid et enten-eller. Enten så velger man det ene, eller så velger man det andre. Ethvert valg man tar utelukker noe annet og får konsekvenser som man må stå ved. Grunnen til at man må ta dette «skuddet i mørket» var på grunn av mangelen på tilfredsstillende bevis på at Gud finnes, og man ikke kan kjenne Gud objektivt. Dette førte Kierkegaard til å mene at tro må inneholde selvinnsikt; altså det “skuddet i mørket” man må ta for å kunne tro på Gud og ha et forhold til Gud. En annen del av Kierkegaards objektive usikkerhet gjelder hans epistemologi. Han skrev, “Sannhet er subjektivitet,” som betyr at individet er det som bestemmer hva som faktisk er virkelig. “…Ikke tenk som en tenker… tenk som et levende, ekte vesen… tenk som eksistens.” Poenget er altså at man skal være en aktør i sitt eget liv, ikke en tilskuer, og i stedet tenke personlig, bevisst og subjektivt. Når man tar valg, er det enkelt å ta de samme valgene som andre. Man gjør ofte dette for å passe inn, for å føle en tilhørighet til sine medmennesker. Dette kaller Kierkegaard for spissborgeren (Tollefsen, Syse & Nicolaisen, 2014, s. 440). Spissborgeren er innforstått med at man må ta bestemte valg for å bli et fullstendig menneske. Kierkegaard mener at valg skal tas med full oppriktighet og inderlighet. Man skal være seg selv til det fulle, det Kierkegaard kaller å velge seg selv. Det kan trekkes paralleller fra dette til Sartres mening om dårlig tro. Men, synet på menneskelig natur er skurrete, fordi for å være subjektiv må man fokusere på forskjeller i eksistens. “…Oppgaven til den subjektive tenker er å forandre seg selv til et instrument som klart og definitivt uttrykker det essensielle ved det å være menneske.” Legge merke til at “det essensielle ved det å være menneske” ikke er definert, da det er åpent for tolkning.
Sartre, kanskje ikke like detaljert som Kierkegaard, innehar likheter rundt aspektet eksistens eller virkelighet. For han, er det tre måter å være på: “væren-i-seg”, “væren-for-seg” og “væren-for-andre”. Alle ting er, men det å være i seg selv er statisk og livløst. I Kierkegaards filosofi er det noe som ikke forekommer, nemlig læren om hva som gjør erkjennelsen av virkelighet mulig. Sartre, for øvrig også Martin Heidegger, var meget opptatt av denne læren. I Heideggers verk «Væren og Tid» legger han frem Hegels tanker om at den materielle virkeligheten inneholder noe allment og meningsfullt. Dette allmenne og meningsfulle venter på menneskets erkjennelse som virkeliggjør det. Det er via dette dialektiske forholdet mellom mennesket og virkelighet at virkeligheten fremstår i sin helhet. Sartre er enig i at det finnes et slikt dialektisk forhold, men han velger å se bort ifra tanken om at virkeligheten «i seg selv» er meningsfull. Virkeligheten i seg selv er absurd for Sartre, den er totalt meningsløs. Å eksistere er prosessen av fremgang og forandring, mens det å være er kun en statisk tilstand. Sartres eksistens er den prosessen hvor noe “blir det det skal bli”, som ikke er veldig ulikt Kierkegaards eksistens og aktualisering. Sartre og Kierkegaard er ikke fryktelig forskjellige, men det er klare ulikheter mellom de to. Men de er begge eksistensialister og deler mange av de brede synene på ting. I følge Sartres eksistensialisme er vi “dømt til frihet”. Selv om mennesker kan dele visse interesser, evner eller verdier, så gir det faktum at vi lever helt adskilte liv med helt adskilte erfaringer den friheten og ansvaret som Sartre snakker om. At man selv må velge å være en aktør i sitt eget liv, ikke en tilskuer i en statisk og passiv tilstand. Denne friheten vi er dømt til, gjør oss bevisst på at det er ingen mening med universet, det er ingen Gud, ingen øvre prinsipper eller moral som kan rettlede mennesket i alle dets frie valgmuligheter. Disse valgmulighetene og ansvaret for sitt eget liv er tungt å bære som følges av en følelse av angst. Det er vanlig at mennesket forsøker å flykte fra angsten og ansvaret. Mennesket gjør som strutsen, det stikker hodet i jorda og håper at «faren» forsvinner av seg selv. Men det er mulig å miste denne friheten man er dømt til. Men hvordan kan dette være mulig når friheten er betingelsen for å erkjenne noe? Ved å la andre ta valg på våre vegne. Mennesket ser da på seg selv som en slags ting som herskes av årsaker som det er umulig å ha noen innflytelse på, det er bare slik virkeligheten er. Sartre kaller dette for dårlig tro (Tollefsen, Syse & Nicolaisen, 2014, s. 537). Dette handler om livsløgnen er selvbedraget, at mennesket oppfatter seg selv som noe som kan bestemmes over og fastsettes i forhold til sin natur eller omstendigheter. Man tilegner seg de rollene en tror forventes av en. Det kan være utfordrende å bryte ut av et slikt mønster og utfordringen forsterkes bare av vår bevissthets væremåte, det at vi påvirkes av våre omgivelser.
Meningen med livet er bestemt av den som lever det. Dette er ideen som omfavner mye av det eksistensialisme handler om. Både Kierkegaard og Sartre tar del i denne tilnærmingen. Det finnes betydelige forskjeller i detaljene, men det er korrelasjoner mellom konseptene til de to filosofene. Jeg er enig med mye av eksistensialismen, for eksempel det faktum det at jeg eksisterer går forut for hvem jeg er. Jeg ble ikke født med karakteristikkene jeg har i dag, heller ikke de verdiene og synene jeg innehar. Men jeg er uenig i at jeg er utelukkende den eneste som avgjør min fremtid. Det er ting som er utenfor min kontroll og som ikke kan forandres, som for eksempel min genetikk og miljøet jeg har vokst opp i.